Slovakia Et av høydepunktene da vi var på kjøretur i Øst og Mellom-Europa denne jula, var da vi havnet på vinbar i Slovakias hovedstad. Til tross for at det var et underholdende barbesøk, ble det også en kveld til ettertanke.. Vinbaren lå i en sidegate og hadde kun et lite anonymt skilt utenfor som viste at vi var kommet på riktig sted. Ifølge både nettsiden og skiltet på døra skulle baren stenge klokka 22. Vi hadde derfor småløpt fra den asiatiske restauranten vi hadde spist på som lå på den andre siden av byen, og kom heseblesende inn døra klokka 21.45 i håp om å få smake et glass med Slovakisk rødvin før de stengte. Det viste seg at vi kunne spart oss løpeturen, og ett glass ble til mange den kvelden. I vinbaren var det nemlig veldig laidback stemning og da vi spurte eieren, som var den eneste som jobbet der, om han ikke stengte 22, svarte han bare tørt at det kunne han ønske.. Så det var nok bare i drømmeland at de åpningstidene gjaldt. Denne kvelden fikk han ikke stengt før 02.
Siden vinbaren var veldig liten og bare hadde noen få plasser, måtte vi sette oss på et bord hvor det allerede satt noen, men som nå var ute og røyket. Da de kom inn, viste det seg å være tre slovakiske gutter som var stamgjester på denne vinbaren. Og siden vi nå satt ved samme bord, var jo veien kort til en samtale og morsom kveld sammen. To av slovakene hadde vært flere ganger i Norge, han ene hadde fiskedilla og hadde derfor besøkt store deler av landet vårt. Et land han ikke var entydig positiv til. Dette skapte noen komiske situasjoner. Han mente det var både øde og dyrt, manglet spisesteder utenfor byene, men hadde fin natur. Han hadde også lært seg noen norske ord, og det skaper jo alltid god stemning når folk fra andre land drar fram gloser som ”skål” og ”jeg elsker deg”.
I løpet av samtalen kom det fram at disse gutta hadde et mildt sagt kontroversielt syn på ganske mange ting sett med våre norske øyne. De var imot det meste, og da innvandring kom opp som tema, toppet det seg fullstendig. Uansett hva vi prøvde å si for å nyansere synet deres som at det kunne være utviklende og berikende å få inn folk fra andre kulturer, så de bare rart på oss og kunne ikke forstå at det kunne være noe positivt med det. I Slovakia hadde de kun tatt inn 87 flyktninger kunne de fortelle, men på grunn av holdningene og ”velkomsten” de hadde fått i landet, hadde de alle flyttet ut derfra igjen. Noe disse gutta var godt fornøyd med. Gutta mente de ikke hadde noe i landet deres å gjøre, og at de fikk dra videre til Norge og Sverige, som de omtalte som de mest sosialistiske landene i Europa. Han ene gikk til og med så langt som til å dra fram Breivik, som visstnok skulle ha sagt noe om at Slovakia var det eneste rene landet igjen i Europa, eller noe i den retning, og dette syntes de var positivt. Da holdt jeg på å dette av stolen og tenkte at nå får vi gå. Men vi ble sittende. Det er jo også noe med å ikke flykte fra vanskelige situasjoner, men faktisk møte dem og ta mennesker og samtaler på alvor, uansett om man er aldri så uenig.
Heldigvis har ikke alle slovaker slike holdninger. Eieren av vinbaren sa for eksempel til oss da gutta igjen gikk ut for å ta seg en røyk, at vi virkelig hadde truffet på de rette folka.. Men han innrømte at dette var veldig vanlige holdninger i Slovakia. Da gutta kom inn og igjen begynte å bable om hvor fornøyd de var med at det ikke fantes en eneste innvandrer i Slovakia, fortalte vi at vi faktisk hadde sett én tidligere på dagen. Da vi skulle finne frem til hotellet vårt, hadde vi gått innom et annet hotell for å spørre om veien og der jobbet det en veldig hyggelig mann med opprinnelse fra Afrika. Da vi sa det, ble vi avbrutt nesten før vi hadde snakket ferdig. Ja, han der, gutta så på hverandre, og det viste seg at alle slovakene i lokalet visste godt hvem denne mannen var. Han var den eneste innvandreren i Bratislava, hevdet de. Vi sa at han var jo kjempehyggelig, og de fortalte at han pleide å jogge i gatene der hver morgen. Da kom han gjerne bort og la armen rundt folk og sa ”hello my friend” og ville prate, og ikke kunne vel de skjønne hva som var så koselig med det..? Jeg skjønte at vi hadde ulikt syn på det meste, også hva koselig var. Så det var nytteløst å diskutere. Men jeg tenkte at den mannen måtte være utrolig sterk og positiv som klarte å leve i et samfunn med slike holdninger rundt seg. Jeg ble faktisk såpass interessert i denne saken (og hans tanker om det hele) at jeg kontaktet ham i ettertid. Jeg driver akkurat nå og jobber med et intervju, så følg med videre på bloggen.
Gutta hadde kontroversielle syn på sjekking av jenter også, og et av kveldens høydepunkter var da jeg skulle prøve å gi dem et kurs i hvordan man faktisk skal sjekke opp ei dame. De ville nemlig at jeg skulle fortelle dem trikset til å bli bedre kjent med for eksempel ei norsk jente når de reiste her, og som de hadde lyst til å… tja, bli bedre kjent med.. ;) De fortalte hvordan de pleide å gjøre det, som selvfølgelig var helt latterlig, men som de mente funket på slovakiske jenter. Jeg mente at dette var en svært dårlig strategi, og hvis de gikk fram på den måten til ei norsk jente, ville hun antakelig slå til dem. Det kunne de ikke skjønne. Og da kurset mitt begynte med hyggelige kommentarer de kunne starte med å si hvis de ville bli bedre kjent med ei jente, så de på hverandre som om jeg kom fra en annen planet. Det var visst helt utenkelig for dem å skulle innlede en samtale med ei jente med en hyggelig kommentar. Og det ble utrolig morsomt da de skulle prøve å si disse tingene, men på ingen måte klarte det med innlevelse eller som at de virkelig mente det.
Til tross for at det var få ting vi kunne enes om, ble det en minnerik og morsom kveld. Når ting blir så absurd, må man jo faktisk bare le. Selv om det egentlig er til å grine av. Interessant var det også å sitte ansikt til ansikt å snakke med folk som har slike kontroversielle syn og høre deres tanker og begrunnelser for meningene sine. Vanligvis er det jo slikt man kun leser om i avisene. Jeg har tenkt mye på denne kvelden i ettertid, og sammen med de politiske holdningene som regjerer i Ungarn og Polen, har den inspirert meg til å skrive innlegget Stemmer i Europa. Det er både vondt og skremmende at vi i 2018 ikke har kommet lenger i anerkjennelse av både historiske hendelser og menneskeverd. Håper du vil lese innlegget og kanskje legge igjen en kommentar om dine tanker rundt dette temaet. SE OGSÅ:
0 Comments
Leave a Reply. |
