Hellas m.m. I mai ble det en tur til Sørlandet igjen for å besøke byene Kristiansand og Arendal, og etter det var det på tide å planlegge årets sommerferie. Den besto av en road-trip gjennom nitten land, flere av de samme som i fjor, men nå med en mer østlig rute på vei sørover. Det var flere steder jeg ville innom i fjor som det ikke ble tid til, bl.a. Kosovo, Istanbul og Skiathos. Årets sommerferie ble dermed lagt opp med tanke på dette, i tillegg til å besøke Ukraina og Moldova, som var de to siste landene jeg manglet i fastlands-Europa. Turen startet som sedvanlig med første etappe til Malmø. Deretter ble det ferge over til Polen og besøk i byene Poznan og Lublin, som begge var et veldig hyggelig bekjentskap. På vei videre mot Ukraina ventet både en flere timers grensekø og et forferdelig uvær før vi endelig var fremme i Kiev. Jeg hadde ikke noe særlig forventninger til Kiev og ble derfor veldig positivt overrasket over denne byen. Den minner egentlig om både Budapest og Wien med imponerende bygninger fra barokk-tiden og brede bulevarder. Så er det jo latterlig billig der og kort vei til Tsjernobyl, som vi også besøkte. Veien videre gikk tvers gjennom åkrene i Ukraina, via den selverklærte autonome republikken Transnistria, og inn i Moldova. Vi hadde hørt noen skrekkhistorier om Transnistria, at det ikke var trygt å reise dit, noe som så ofte ellers viste seg å være bare tull.
Moldova var et annet sted jeg ikke hadde de helt store forventningene til, noe som ble grundig gjort til skamme. Jeg endte opp med å forelske meg i dette landet og ble der tom. lengre enn planlagt. Hovedstaden Chisinau minnet meg om Hanoi, og bare det i seg selv var god nok grunn til å bli der en stund. Jeg elsker jo Hanoi, og har aldri før opplevd en annen by som minner om den. Noen av Chisinaus innbyggere spurte hva jeg syntes om byen, og da jeg fortalte at den minnet meg om Hanoi, ble de snurt. Det anså de ikke som et kompliment i det hele tatt! De ønsket nok å bli sammenlignet med mer vestlig moderne byer, men de skulle bare visst hvilket stort kompliment dette er. Hanoi er jo en av verdens mest sjarmerende byer (iallfall i mine øyne). I tillegg til en svært sjarmerende hovedstad kunne Moldova by på vakker natur, vingårder og lave priser.
Etter Moldova gikk turen til Romania hvor vi besøkte Donau-deltaet, Bucuresti (kåret av meg til Europas styggeste hovedstad), Draculas slott i Transylvania og den superkoselige byen Brasov. I tillegg rakk vi innom en vingård før vi kjørte videre til Bulgaria. I Bulgaria besøkte vi to koselige byer, Stara Zagora og Plovdiv før vi endelig var på vei til en av mine absolutte favorittbyer, nemlig Istanbul. Istanbul er byen over alle byer der den ligger og smekter seg så flott på hver side av Bosporosstredet. Istanbul var dessuten en av de aller første byene jeg var i utenfor Skandinavia, da jeg tok en to dagers utflukt hit som 19-åring fra en charterferie i Bulgaria. Å ankomme sjøveien til Istanbul er et ganske mektig skue, og det var virkelig ikke vanskelig å forelske seg. Jeg var vel i grunnen solgt fra første øyekast og kan muligens takke møtet med denne byen for min påfølgende reiselyst. Et par måneder etter var jeg nemlig tilbake i Tyrkia for å foreta en rundreise, og etter det har rundreisene bare blitt flere og flere. Men Istanbul vil for alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte.  Transylvanias lille perle, Brasov
 Ahh, mitt evige vakre Istanbul.. Her utenfor Hagia Sofia
Etter noen fantastiske dager i byenes dronning med besøk i både Den blå moske, Sofia Hagia, Suleymaniye-moskéen samt bydelene Üsküdar, Kadiköy og Belem gikk turen videre inn i Hellas og til byen Tessaloniki. Her var jeg også i fjor sommer, så det var gøy å dra tilbake til akkurat de samme stedene nesten nøyaktig ett år etter. Maten, drinkene, servicen og utsikten over sjøen var like upåklagelige. Etter en dag i Hellas’ nest største by, kjørte vi til havnebyen Volos for å spise middag og få oss litt søvn før en grytidlig ferge skulle bringe oss til de herlige Mamma Mia-øyene Skiathos og Skopelos. Vi startet med den minste og mest hektiske av øyene, nemlig Skiathos. Allerede ved innseilinga ble jeg slått av skjønnheten til denne øya. At ikke flere nordmenn reiser hit, er meg en gåte. Nå er det jo for så vidt nok turister her, men mitt inntrykk er at nordmenn som reiser til greske øyer, ofte reiser til Kreta, Santorini, Naxos eller andre, men det er ikke så ofte jeg hører at de reiser hit. Nå har ikke jeg vært på alle andre greske øyer, men har kanskje vært på cirka ti, og for meg er det ingen tvil om at denne øya er den vakreste av dem iallfall. Det er mer grønt og frodig, og strendene er i en særklasse. Det er virkelig idyllisk her, og tross en del turister var det ikke noe problem å finne ledige solsenger på strendene eller ledige bord på restaurantene uten å ha bestilt.
Det ble mange fine opplevelser på denne drømme-øya, før turen gikk over til den andre Mamma Mia-øya Skopelos. Her finner du både Mamma Mia-stranden (fullpakket med turister) og kirken som ble brukt i filmen, eller iallfall trappen og omgivelsene rundt kirken. Kast høydeskrekken på sjøen, vandre opp de eksponerte steintrappene og nyt utsikten fra toppen. Det er et virkelig flott område. En liten strand er det også ved foten her. Vi kom i land ved havnen i Glossa og reiste fra Skopelos havn, etter en imponerende kjøretur omgitt av vakker natur og noen avslappende dager på Panormos Beach Hotel.
Ferden nordover og hjem til Norge igjen startet i Meteora, et imponerende fjellområde med klostre bygd inn i fjellet nord i Hellas. Derfra gikk veien videre inn i Nord-Makedonia og Unesco-byen Ohrid. Ohrid ligger ved Ohrid-sjøen og oppleves som et herlig lite pusterom i en travel reisehverdag. Her får du nydelig utsikt fra det gamle fortet over byen, kan vandre på koselige stier i skogen på vei ned til St. John at Kaneo-kirka, gå på oppdagelsesferd i gamlebyens smug og nyte mat og drikke på bryggerestaurantene helt nede ved sjøen. Fra Ohrid gikk ferden videre til Albanias hovedstad, Tirana. Jeg ble glad i Albania under fjorårets besøk, og Tirana skuffet heller ikke. Byen har et nokså søvnig preg, akkurat som jeg liker det, med mange koselige gater og kaféer og restauranter. Utelivet er det ingenting å si på heller. Siste dagen skulle vi bare finne oss noe lett å spise før planen var å dra videre rundt klokka 12, men det var umulig å fri seg fra de koselige gatene, og da vi i tillegg fant en restaurant av det finere slaget, som i Norge ville kostet en formue, men her var mer enn overkommelig priset, ble det et festmåltid og såpass mye godt å drikke at vi måtte vente til neste dag med å dra videre til Prizren.  St. John at Kaneo-kirken ligger idyllisk til ved Lake Ohrid
Prizren er en koselig by beliggende i Kosovo, eller Nord-Albania som den gamle damen på gjestehuset tørt kommenterte, da vi sa vi skulle videre til Kosovo – Ååå, du mener Nord-Albania.. Vel, grensene i dette området er jo relativt innfløkte med folkeslag og det hele, og selv om Norge for lengst har godkjent Kosovo som egen stat, er den fortsatt ikke anerkjent av for eksempel Russland (samt 94 andre stater). I Kosovo er de iallfall veldig stolte av å være en egen stat, og alle vi snakket med der, kunne ikke få skrytt nok av landet sitt. - ”Utrolig koselig by, dette her” - ”Ja, så klart, den ligger i Kosovo”. På restaurant: -”Var maten god?” -”Ja, takk, det var den”. -”Så klart, den er fra Kosovo”. -”Likte dere vinen” -”Ja”. -”Selvfølgelig gjorde dere det, den er fra Kosovo”. Og så videre. Vi kom også i snakk med en eldre mann som hadde vært med og kjempet i krigen, og han kunne fortelle mye om historien til det lille landet sitt. Han lovpriste oss fordi vi kom fra Norge, for Norge var et av de første landene som anerkjente Kosovo som egen stat.  Vakre Prizren sett fra festningen som ruver over den lille byen Etter en nydelig dag i dette omstridte landet, overnattet vi i et familiedrevet pensjonat på grensen til Albania. Morgenen etter da vi skulle opp å spise frokost, ble vi møtt av en horde dresskledde menn. Gutten som jobbet på pensjonatet trakk oss til side og fortalte at bestemoren hadde dødd ila natten, og at det dessverre ikke ble noen frokost. Vi følte oss ikke særlig høye i hatten der vi ikleende shorts og singlet kom slepende med koffertene og ryggsekkene våre ned trappen forbi hele den sørgende storfamilien. Vi bukket og kondolerte og manøvrerte oss gjennom mengden av finkledde som hadde tatt plass også utenfor huset. Omsider fikk vi pakket inn i bilen og reist videre for å innta frokosten i byen med det artige navnet Kukes. Herfra gikk turen inn i Montenegro og byen Ulcinj. Vi kjørte gjennom Budva-bukten og krysset Kotor-bukten med båt. Montenegro er et bittelite land med altfor mange turister for sitt eget beste, så det er og blir et av de mest slitsomme stedene jeg vet om. Vakkert er det dog, men skal du hit, beregn timelange køer, og unngå for all del høysesongen. Jeg er fristet til å si det samme om Kroatia. Landet er riktignok en del større, men flommer over av turister. Første gang jeg var i Kroatia, ble jeg direkte skuffet. Jeg syns det var litt bedre denne gangen, men for meg kommer Kroatia aldri til å bli noe favorittland, selv om det er aldri så vakkert. Dubrovnik er som et eneste stort utendørsmuseum med altfor ny og glinsende brostein og milliarder av turister hvor enn du snur og vender deg. Vi var heldige og fant en litt roligere sidegate hvor det lå gjemt en koselig vinbar. Det er absolutt noen hyggelige steder i denne byen, men du må vite hvor du skal gå for ikke å bli helt kvalt.
Siden vi har ”gjort” kysten av Kroatia tidligere (med varierende hell), tok vi hurtigvarianten denne gangen. Det ble imidlertid stopp innom Sibenik og Vodice før vi hadde en dag hver til utforskning av nasjonalparkene Plitvice og Krka. Mer turiststyr! Områdene er helt ok, men jeg har sett finere natur i Norge.. For å være både litt negativ og flåsete.. Haha! De store fossene og innsjøene i Plitvice er dog flotte og absolutt verdt et besøk. Det jeg liker aller best med Kroatia er hovedstaden Zagreb, og heldigvis ble det tid til et stopp her, før vi durte videre opp til et av mine favorittland i Europa, nemlig Slovenia. Dette er et land mange flere burde besøke (eller kanskje greit at de ikke gjør det, så det blir like ødelagt som Kroatia). I alle fall er dette et aldeles nydelig land med vakre byer, fjell og natur. Hovedstaden Ljubljana er en av de vakreste i hele Europa, maten er god og folk er vennlige.  Utsikt over flotte Zagreb
 Skjønne Ljubljana <3 Fra Slovenia gikk turen videre nordover via Salzburg og Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og hjem. Dette har vært en av de beste og mest innholdsrike sommerferiene jeg har hatt. Fra østeuropeiske sjarmbomber av noen byer som Kiev, Chisinau, Brasov og Plovdiv via de nydelige greske Mamma Mia-øyene til perlene Ohrid og Prizren på Balkan. Når jeg i tillegg fikk besøkt min hjerteby Istanbul og tilbragt tid i både Albania og Slovenia, som er to av favorittlandene i Europa, ja da må det kunne kalles en vellykket ferie :) Høsten ble preget av ny jobb og mye sykdom og ble derfor forholdsvis rolig på reisefronten, men en helgetur til Trondheim ble det, samt tur til Fredrikstad og spa-opphold på ærverdige Støtvig hotell på Larkollen.  Støtvig hotell er inspirert av the Hamptons utenfor New York Juleferien bød på en etterlengtet anledning til reise, og Priusen ble på ny tatt i bruk på langtur. Første etappe gikk innom Odense for lunsj og endte til slutt i Bremen. Etter en natt og solrik formiddag her, kjørte vi videre til julemarkedene i Aachen. Aachen er kjent for sine flotte julemarkeder, dessverre får jeg nesten si, for makan til mange turister og styr og kø for å få parkert bilen, kjøpt mat og glühwein, skal man lete en stund etter. Ør i hodet, kjørte vi videre til Brussel. I Brussel regnet det, så det meste av tiden her ble tilbragt innendørs på kaféer, restauranter og barer. Bittelille julaften gikk ferden videre til Paris, min favorittby i hele verden. Her ble vi noen dager på det koselige Hotel des Grandes Ecoles i Latinerkvarteret. Hele dette området myldrer av kaféer, barer og bistroer, men en liten favoritt er Le Vieux Bistrot. Første kvelden vi satt der og spiste små tapasretter til forrett, deilig Magret de Canard til hovedrett og drakk masse god rødvin, var alt om lange kjøreetapper, kø og julemas glemt. Det er slike stunder som gjør det verdt å reise. Å sitte på en fransk bistro og spise fantastisk mat og drikke nydelig vin i den vakreste byen i hele verden. 
Dagen etter gikk vi til Pantheon i utkanten av Latinerkvarteret og deretter gjennom Sorbonne til Luxembourg-parken og det store palasset. Videre vandret vi langs Seinen, forbi både Sainte-Chapelle og Conciergerie. Notre Dame som så tragisk var utsatt for brann i april, står også fortsatt der, men området rundt er stengt i fare for ras. Vi stoppet for kaffe på typiske franske fortauskaféer og koste oss med crepes, croissanter og fransk omelett. Om kvelden besøkte vi en lokal siciliansk familierestaurant, og snakket med guttene som jobbet der. De hadde reist fra Sicilia for noen år siden, som så mange andre, og tjente mye bedre penger her i Paris. Neste dag som var julaften, leide vi sykler og tråkket avgårde forbi kjente byggverk som Louvre og Eiffeltårnet. Vi stoppet ved et julepyntet Champs Elysee og inntok lunsj på en bistro i en av bakgatene der. På kvelden ble det besøk på en ny bistro. På Bistrot V var det koselig, men mildt sagt julehektisk. De hadde både dobbel- og trippelbooket det lille lokalet, men her var det plass til alle. Ingen skulle bli latt alene og sulte på selveste julaften, det sørget den hjertegode vertinnen for. Så da fikk det heller være litt kaotisk. Til tross for at maten, som du hadde ventet på et par timer, var så som så, var det god stemning i lokalet. Det virket som folk hadde forståelse for situasjonen. Vi kom i snakk med det italienske paret som satt ved siden av oss, og fikk insiderinformasjon om mafiaen så vel som insidertips til Roma, så vi klagde ikke. 
På vei hjem gjennom et vintermørkt Paris, møtte vi flere mennesker ute i gatene. Både festklare ungdommer, turister og par som ruslet hånd i hånd. De færreste hadde pyntet seg. Det virket i det hele tatt ikke som om julaften ble tatt så høytidelig i Paris. Etter en deilig frokost første juledagsmorgen, satte vi kursen sørover mot Spania og fargerike Girona. Det føltes godt å innta en av denne rustikke byens kule tapasbarer og vite at målet var nådd. Jeg føler meg veldig hjemme i Spania, nesten mer enn i Norge, og får alltid en god følelse når jeg er der. Neste dag, som var andre juledag, ble tilbragt ved Banyoles-sjøen, et naturskjønt område vest for Girona. Her tittet vårblomstene allerede frem og feriefølelsen kom snikende. Ikke så langt unna sjøen ligger middelalderbyen Besalu som krevde et besøk, samt den særegne lille landsbyen Castellfollit de la Roca som klorer seg fast øverst på en klippe.
Det ble to fine dager i Girona, med vandreturer i gamlebyen og på den flotte bymuren samt mye god tapas og vin, før vi reiste ut til Costa Brava-kysten. Vi hadde booket oss inn på et ganske fint hotell med terrasse og havutsikt. Nå i lavsesongen, kostet ikke dette rommet oss så mye mer enn tusen kroner, noe det absolutt var verdt. Det var en drøm av et sted og siden vi også var veldig heldige med været, kunne vi sitte ute og nyte sola både på terrassen vår og i baren. Frokosten, som var mildt sagt overdådig, kunne også inntas utendørs. Å spise frokost mens du speider utover havet og kjenner sola varme i slutten av desember, er bare så uendelig deilig. Og slett ingen selvfølge så langt nord i Spania på denne årstiden. Det ble noen herlige solrike dager langs kysten her, med besøk på de fleste nærliggende steder, som Lloret del Mar, Tossa del Mar, Calella de Palafrugell, Llafranc, Tamariu og Begur.
Dessverre, får jeg nesten si, ble det også et besøk på vingården Bell-Lloc, et virkelig flott sted med en spesiell vinkjeller laget av et gammelt båtskrog. Vi spiste et gigantisk måltid her, hadde vinsmaking og besøk i vinkjelleren, men noe i det måltidet kan ikke ha vært helt som det skulle, mon tro det var de rare pølsene, for etter besøket her, fikk jeg en kraftig matforgiftning. Jeg har blitt matforgiftet på reise to ganger tidligere, og da har det typisk vart et par dager. Denne gangen skulle det imidlertid ikke gå like smertefritt. Matforgiftninga varte faktisk en hel uke og satte en demper på resten av oppholdet. Nyttårsaften ble tilbragt i hotellsenga, og kjøreturen hjemover ble også et lite mareritt. Likevel fikk vi noen små stopp i byene Besancon, Colmar, Strasbourg og Heidelberg.
Reiseåret 2019 startet altså i Atacama-ørkenen helt nord i Chile og ble avsluttet ved Costa Brava-kysten helt nord i Spania. Til sammen 27 land har blitt besøkt dette året, hvorav 6 nye. Reiseplaner for 2020 er fortsatt i planleggingsfasen, men jeg håper å komme meg til Island og Kypros, som er de to siste lendene jeg mangler for å ha fullført hele Europa. Tur til Japan for å se på kirsebærblomstringa står også høyt oppe på lista. Og så håper jeg å gjennomføre tidenes sommerferie med kjøretur gjennom Kaukasus, Iran og Stan-landene. Hva med deg, hva er dine reiseplaner for 2020? SE OGSÅ:
2 Comments
11/2/2020 11:13:29
Du har hatt en utrolig spennende sommer med. Et av mine største storbydrømmer er Istanbul, Ljubliana, Salzburg og Zagreb står også høyt på listen. Lykke til med å bli "ferdig" med Europa i 2020! 17/2/2020 14:56:33
Ja, dette var en helt super sommer! En av de beste feriene jeg har hatt :D Du er bare nødt for å komme deg til Istanbul. Den byen er helt fantastisk!! Zagreb og spesielt Ljubljana er også flotte byer. Salzburg ville jeg ventet med, hvis jeg var deg.. ;) Leave a Reply. |
